Søndag 9. mars var dagen Lumen var klar for paring. Vi var så heldige å få låne Birk med oss hjem.
Vel hjemme tok det ikke mange minuttene før vi fikk første paring, en god bekreftelse på at vi traff godt på valg av dag. Birk er høflig og helt ukomplisert.
Birk er utrolig behagelig hund. At han bodde hos oss fra søndag til onsdag var nesten ikke merkbart. Høflig og rolig. Hode på rette plassen altså!
Onsdag gikk turen hjem for Birk og nå krysser vi fingrene for at vi får valper rett før påske.
Vi hadde en flott tur på vakre Tromøy en av dagene, her er noen bilder av Lumen og Birk.
Det er på sin plass at Føyka får et eget innlegg her. Det er snart 1 år siden jeg hentet hjem min første labrador, selvsagt av jaktlinjer. For et år sier jeg bare! Dette året har vært en reise på rosa skyer.
Veldig moro å trene en ny rase, litt av moroa med hundetrening er å finne frem til løsninger og hva som passer akkurat for denne hunden.
For en nydelig hund Føyka er🧡 Hun er snill, mild, følsom og har alt hva jeg kunne drømme om i en hund. Hun passer perfekt for meg. Føyka har god motor og fart i bena, hun elsker å apportere og har et ubetinget ønske om å gjøre sitt aller beste! Samtidig har hun en avknapp som nærmest gjør henne usynlig. Føyka er en hund som vekker oppmerksomhet med sitt vesen og jeg kunne solgt henne minst 10 ganger. Men nei, denne skatten er min🧡
Føyka har blitt trent jevnlig fra hun kom i hus mot å kunne stille på jaktprøver. I vinter trente vi en del Lp i hundehallen og vi fikk inn mye av de tekniske momentene i øvelsene som inngår i jakttreningen. Så da våren kom kunne vi ha fokus på ro, jaktfot og jakttrening. Ro treningen har vi forresten hatt med oss hele tiden og vær bevisst på å hele tiden ikke skape forventning. Eller for å si det på en annen måte. Ro fører til aktivitet.
Vi har ikke trent mot å stille på BK prøve. Jeg tenker og trener på øvelser lenger frem i programmene og ønsker få inn lange linjer, dirigering, nærsøk og vi har jobbet med minnebilde for å forberede blinde linjer.
Vi har også vært på 2 jaktkurs. Retrieverjakt er nytt for meg, så for å tilegne meg mest mulig kunnskap er jeg helt avhengig av kurs og treningsvenner som kan mye mer en meg. Vi har fått mye god inspirasjon og progresjon av kursene.
Gode treningsvenner har vi også som har drevet med jakttrening en god stund og som selv har hunder i AK klassen. Treningen med disse har vært helt nødvendig for meg. Jeg er så glad og takknemlig for at jeg har funnet dere🥰 Ingen kommer frem i denne sporten uten hjelp av hverandre. (Litt som i bruks).
For de som lurer; Føyka sitter i midten😉
For å kunne stille på offisielle jaktprøver må du bestå kvalifiseringsprøven. Den inneholder visning av tenner/tilgjengelighet, 50 m fot i line og 50m fri ved fot. En innkalling fra 50 m og en markering hvor dommer dømmer søk, stil og apport. Så er det skudd test til slutt.
8. mai bestod Føyka og jeg kvalifiseringsprøven✅
12. juni var vi påmeldt vår første offisielle jaktprøve i BK klassen. For å gå videre til AK klasse så må du oppnå en 1. premie i BK. Det er tre premiegrader Good – Very Good og Exellent
Det ble en kanonstart for vår del og vi fikk Exellent og 1. premie på første forsøk🥳🎉👊
Stolt
Ydmyk
Takknemlig
Nå skal vi trene på videre, vi skal på kurs i juli mnd. og gleder oss veldig til det. Det blir lenge til start i AK, kanskje neste år. Men vi skal være med på jaktcup og unghundprøver i WT (working test). Jeg gleder meg til vegen videre med Føyka🧡
Så har de dratt, min vidunderlige gjeng med valper. Det er alltid litt vemodig, men samtidig også godt. Valpene er klare for mer en hva jeg kan gi dem her hos meg. Her er jeg med Luna. Luna er solgt med opsjon om kull.
Denne gangen opplevde jeg alle oppdrettere sitt mareritt. Jeg mistet en valp 6 uker gammel. Som oppdretter er man ydmyk og innforstått med livets harde realiteter. At ikke alt går på skinner har jeg opplevd før.
Her forteller jeg hva du kan oppleve ved å ta på deg ansvaret som oppdretter. Dette må du kunne «stå i», ta vonde telefoner, håndtere følelsesmessige utfordringer og du får også uforutsette utgifter.
Lørdag morgen da valpene var 6 uker våknet jeg til at Alfie var slapp og uten matlyst. Han plagdes tydelig av noe. Jeg tok kontakt med veterinær etter å ha observert han litt og ga litt Zolac som er for magen, i tilfelle det kun var litt mageknip. Vi fikk komme inn på klinikken og fikk tatt et bilde av Alfie, der så vi stenen som lå i tarmen.
Denne stenen lå så langt bak at vi først forsøkte å få den ut analt, hadde det gått så hadde han klart seg. Men steinen var ikke til å få ut og iom den ikke ville ut, var konklusjonen at den ikke ville komme ut av seg selv og Alfie ble hasteoperert. Det vi fant var en stein som satt dønn fast så det var ikke mulig å få den ut uten og operere i tarmen.
Alfie ble med hjem og jeg pleiet han, fikk i han veske og næring. Fulgte med på slimhinner og tok temperaturen. Jeg hadde løpende kontakt med veterinær på video både lørdag kveld og søndag morgen.
Vi lå i sammen denne natten, Alfie og jeg. Alfie kjempet tappert i nesten et døgn før han sovnet stille inn Det ble for mye for den lille kroppen.
Noe så uendelig trist. Trist for alle involverte. Jeg hadde selvsagt løpende kontakt med familien til Alfie. Jeg lovet familien til Alfie å være behjelpelig med å finne en annen god oppdretter. I etterkant kan jeg fortelle at familien til Alfie fikk en annen flott valp bare dager etter.
Dette er dessverre noe som kan skje, første gang i mitt oppdrett og jeg håper siste! Jeg vet jeg gjorde det jeg kunne for Alfie, selv om det er en mager trøst. Jeg gjorde også det jeg kunne for å finne en erstatter.
Ditt hjerte som banket så varmt for oss og øyne som lyste og strålte så ømt, har stanset og sluknet til sorg for oss alle. Hva du har gjort skal aldri bli glemt» Hvil i fred, skjønne Alfie
Vi er godt inn i 3 leveuke for valpene. Utviklingen er i rute. De ser, de hører og tannsettet er på full fart. En rivende utvikling som er like fascinerende hver gang. Lørdag, på dagen 3 uker startet vi med fast føde.
Lumen er enestående, hun er en flink, tålmodig og en god mor. Oppdragelsen er også i gang. Vi koser oss med de 7 små, som nå er uutholdelig søte🥰
Siden Lumen har vært drektig og nå er opptatt i morsrollen på full tid, har jeg fått trent en god del med Føyka. Jeg har hatt god hjelp av jentene mine som har stilt opp og vært kennelvakt. Det er gull verd. De er vant med alle rutiner og er vokst opp i valpekassen, så de er like drevne som meg. Det har gjort at Føyka har fått mer trening en hva jeg hadde regnet med.
Vi har hatt faste innendørs treninger ut mars og vi har vært på to kurs i retrieverjakt. Et kurs i februar med snøstorm og et kurs i mars hvor været var betraktelig bedre, men allikevel kaldt.
Føyka er fortsatt den enkleste i verden, hun er som fløte, eller en leirklump om du vil. Kan formes som man ønsker. Svært følsom og myk er hun og vil gjøre sitt aller beste. Hun bygger trygghet og selvstendighet for hver trening. Blir sikker i oppgavene sine som består av retrieverjakt øvelser.
Føyka har fått en super jaktfot, noe vi har trent på fra hun var bitte liten. Hun er stødig og god der. Føyka kan få litt overtenning når hun apporterer, som kan ende i slurvete avlevering. Av og til litt slapp i grepet, som gjør at hun innimellom mister dummy og må plukke den opp på nytt. Føyka er lynrask både ut og inn, løper det hun er god for. Super kvalitet! Lar seg ikke stoppe av hindringer, også en super kvalitet. Føyka er virkelig «flink pike», her er det meg som kommer til kort med kunnskap om hvordan jeg skal legge opp oppgaver. Men kurs hjelper, og vi har fått råd og tips videre på vegen.
Å trene ordinær lydighet med Føyka er også utrolig morsomt, lærer også her lynkjapt. (Både rett og galt). Men i lydighet handler det mye om å «dra opp» hunden i intensitet og det blir det motsatte av hva retrieverjakt handler om. Vi trener litt lydighet, men det er ikke på det felte vi legger ned mengdetrening. Jeg jobber med ro i hunden, holde hunden i balansen mellom å legge seg for å slappe av, for så å være på 100% i apportering. Ikke skape noe form for stress. En balanse kunst i ro, konsentrasjon og action. 0 – 100 og 100 – 0 er aktivitetsbildet. Det er mye venting i retrieverjakt.
Jeg prøver å tenke langsiktig i treningen. Få til gode avstander ganske fort. Noe av det vi må kunne er stopp på fløyte og sende hunden lenger ut, gi søksignal på fløyte, innkalling på fløyte, sende høyre og sende venstre på tegn og kommando. Samtidig må vi balansere mellom lydighet og selvstendighet.
I treningen med Føyka kjenner jeg på at jeg har kommet «hjem». Det kjennes godt, jeg har savnet denne type hund. (Selv om Føyka er noe helt annet en jeg noen gang har hatt før, med sitt myke og følsomme vesen). Samtidig gleder jeg meg til å begynne å trene Lumen igjen. Hun har lært meg så utrolig mye, er utfordrende å trene og jobber ikke for knapper og glansbilder. Hun er som meg, «svetter ikke uten å få betalt»😂. Men når vi føler «betalingen» er god nok og Lumen og jeg kjenner på flyt, mestring og samarbeid, da er vi i bobla vår. Det er disse følelsene som gjør det så verd å jobbe mot.
Jeg og Lumen skal pusle litt med rally treninger og om jeg finner det for godt, skal vi også spore. Søksarbeid må definitivt være en av de mest egnede aktiviteter en welsh kan gjøre. Jakt treninger har jeg skjøvet litt unna, men man skal aldri si aldri. Vi bør vedlikeholde og opprettholde det vi kan, for tenk om det blir en jakttur til høsten. Om Lumen ikke er en god prøvehund er hun allikevel en duganes god jakthund. Men en så lenge er Lumen full av hormoner og mamma på full tid, så det blir nok ikke trening på henne før i slutten av april, starten av mai mnd.
Våren/Sommerens plan med Føyka er å ta kvalifiseringsprøven, for så å starte i begynnerklassen (BK). Et litt hårete mål er å være med på unghundmesterskapet (mesterskapshelgen) til høsten i Rogaland.
Tenk da var de her! 7 velskapte livlige valper ble født natt til Lørdag 09.03. Lumen viste at oppblokking var i gang tidlig fredag morgen. Vi har delt seng vi to den siste uken før fødsel. Hvordan skal jeg ellers kunne følge godt med og vite når alt starter. Ved tempmåling denne morgenen viste den temperaturfall. Nå vet jeg at valpene bør komme innen et døgn ca. Fredagen snirklet seg av gårde og da temp ikke var steget vesentlig om kvelden tenkte jeg at vi skulle legge oss for å få mest mulig hvile. Slik ble det ikke, Lumen ble stadig mer urolig. Valpekassen er satt opp for lengst slik at Lumen har et forhold til den før fødsel. Vi gikk dit så hun fikk grave og romstere som hun ønsket.
Lumen har lekket litt fostervann siste dager, kanskje ikke så rart mtp hvor stor hun var. Pressveer startet kl 22.54! Da er vi i fødsel.
Jeg var alene i timene oppblokking pågikk. Min yngste datter var på veg hjem på perm og kommer i hus bare minutter før første valp blir født. Det føltes trygt og ha henne her. Selv om hun var sliten etter nattskift og ikke hadde sovet på 24 timer, var hun med å tok i mot to valper før hun og Føyka tok natten. Det var godt å vite at hun var her mens det stod på.
Selv om du har valpekassen klar og tenker at her skal alt foregå er ikke hunden alltid enig i det. De går gjerne litt rundt. Bruker tyngdekraften og bestemmer selv. Kl 23.21 kom første valpen, en gutt – eneste valp som kom før kl 24. – født i gangen foran vedovnen. Vi forflyttet oss inn i valpekassen og her kommer resten til verden som perler på en snor. Siste valp ble født kl: 01.46
En flott fødsel uten opphold, jeg vil si den var etter boka.
Alle valpene veide 350 – 450 gr. Veldig jevne og fine. De små er på full fart opp i vekt og Lumen er fenomenal❤️
Nå er vårens valpeeventyr i gang og jeg ser frem til at valpene vokser omtrent i takt med at naturen våkner til liv ute 🐶🌷🐶🌷🐶🌷🐶🌷🐶🌷🐶🌷🐶
Lumen er nå 5 uker inn i drektigheten, det synes. Lumen har heldigvis ikke vært plaget med kvalme og dårlig matlyst. Maten går ned på høykant. Vi har startet med valpefór og økt mengden litt. Fra nå og utover trenger hun mye og god næring for å holde seg selv og valpene i godt hold. Samtidig må jeg passe på at hun ikke blir for rund. Men litt ekstra er alltid å foretrekke, for det lille ekstra blir fort tæret bort når det skal produseres melk.
Når du har paret en tispe så får man tidlig en magefølelse. Men vi har sett utallige ganger at den også kan være feil. Derfor kan ikke drektighet bekreftes før etter ca 21 dager, hvor du kan ta ultralyd, men også selv finne frem til fosterblærer. Jeg begynner å få god trening og har kjent disse små blærene gang på gang nå. Det er så fascinerende og moro å kunne bekrefte med sikkerhet drektighet selv. Det er også flere andre mer vage tegn, men fosterblærene er helt sikkert.
Selv om Lumen er i fin form og spiser godt, har jeg aldri opplevd henne så rolig. Hun sover utrolig mye.
Derfor har jeg heller ikke tatt henne med på noen treninger, men bare gått turer og kost oss. Gjort ting på hennes premisser. Det tror jeg hun verdsetter, selv om jeg vet hun hadde gjort alt for meg om jeg hadde spurt. Vesle skjønne Prinsesse Lumen 🤎 Vi gleder oss og er sendte på å møte de små nye welsh livene.
Føyka derimot, har fått kjørt seg. Kanskje litt i overkant mye trening på henne, men i dag har vi hviledag. Vi har hatt mange flotte treninger i Sørlandets hundehall i vinter. Takk og lov for at vi har den flotte hallen og kan trene inne. Det er og har vært en vinter som ikke har lagt til rette for utetreninger. I hallen trener vi grunnferdigheter og momenter. Hun begynner å få en god lp fot og er kvikk og lærer lynkjapt.
Det er allikevel ikke det vi egentlig skal drive med. Vi skal drive med jakttrening mot jaktprøver. Så iom all snøen og ufremkommeligheten har vi gått mye på veg i bånd. Det har gitt oss en knakende god start på jaktfoten som må være skikkelig på plass. Jeg føler vi er i rute til våren og kvalifiseringsprøven hun da skal igjennom, før vi kan stille til start i begynnerklassen. Så programmet til Føyka, det er stramt.
I helgen var vi på et fint jaktkurs i Telemark med Aktivhundekurs. Det var supert å få innputt, tips og veiledning på hva jeg må tenke på og hvordan vi kan trene videre.
Vi har så mye vi skulle trent på, så nå gleder vi oss skikkelig til våren.
Jeg er fortsatt like fornøyd med Føyka, hun er helt fantastisk, min lille Candy Girl 🧡
Jeg så for meg at løpetiden til Lumen denne gangen ville starte i begynnelsen av februar. Da ville hun ha holdt på syklusen sin ved å løpe hver 7 mnd. Men ved at Føyka flyttet inn hos oss og at hun ved 7 mnd. startet sin løpetid – startet Lumen hakk i hel, en mnd. før forventet. Slik er det med tisper, de justerer seg gjerne inn etter hverandre.
Vel ingen ting er bedre tenker jeg, da får vi et vår kull som jo er helt topp. Jeg begynte å telle dager, og fant det perfekt å dra til veterinær for å sjekke verdier opp mot eggløsning i uke 1, slik ble det ikke.
Vi har bokstavelig talt vært innesperret. Jeg skal ikke si så mye om været, for det har det har jo vært fortalt om i alle nyheter. Men her i huset begynte tiden å renne ut og jeg begynte å si til meg selv at går det ikke, så går det ikke. Da får du benytte neste anledning og så får du mye mer tid til å trene og konkurrere med Lumen. Bilde er fra dag to, før den siste halvmeteren kom, jeg har måket øverste del hvor det ikke var hardpakket.
Torsdag ettermiddag stoppet det å snø – vegen ble brøytet opp, men innkjørselen min (og de fleste andres) var fremdeles hermetisk lukket. Jeg hadde ikke klart å flytte all denne hardpakkede snøen, om jeg så aldri gjerne hadde villet. Ikke kunne jeg mase på overarbeidede traktoreiere, jeg skjønner at eldre, liv og helse må komme først.
Men så kommer en engel av en nabo med sin fres. Han går løs på brøytekanten, jeg ser han sliter og stormer til med hakke og spade slik at fresen får spist opp isklumpene. Dugnad på sitt aller beste. I kuling med snøføyka til alle kanter ser vi konturene av en veg. Sakte men sikkert åpner det seg opp og i løpet av noen timer kan jeg jammen meg kjøre bilen ut! Shit! Jeg er glad!
Lumen er på dag 10 i løpetiden og det er jo tidlig for så vidt. Men med tanke på hennes oppførsel og farge på blodet, tenker jeg at tiden er inne likevel. Jeg tar en tidlig kveld, og vi er på vegen mot Larvik fredag morgen. Det var full klaff med det samme. Første paring skjer kl. 12.10 i Larvik 05.01.2024.
Jeg er så heldig at jeg har fått låne Emil med meg hjem. Det er en stor tillitserklæring og overlate hunden sin til meg 💗
Siden jeg skulle av gårde med Lumen og ha med Emil hjem, fikk Føyka være hos Marie og flokken. Ikke minst også fordi det var svinkaldt. Hun hentet både Tila og Føyka her hos meg fredag formiddag. Føyka kom hjem igjen på kvelden. Tusen takk Marie 💗, det er neimen ikke alle som får passe min lille Candy Girl 🧡
Nå skal vi bruke helgen til å få noen flere paringer og ellers ta det med ro. Noen ganger har man marginene på sin side, det hadde jeg denne gangen. Så krysser vi fingrene for at det kommer valper her om et par måneder. Om tre fire uker vet jeg om Lumen er drektig.
Lenge siden sist, men dere som følger meg på Instagram vet at jeg ikke har gått i dvale. Innetreningene er i full gang og vi er fast i Sørlandets hundehall hver fredag morgen. Jeg har også noen treninger torsdager i hallen. Vi prøver å få til jevnt med trening ute, så det blir ganske mye hundetrening totalt sett i løpet av en uke. Jeg har nok stått litt ekstra på for å legge et godt grunnlag i Føyka som nå har passert 6. mnd!
Denne høsten har gått rasende fort synes jeg. Jeg har fått på plass og planlagt neste års kull. Lumen vil bli paret med Emil, som forsiden min viser. Kombinasjonen kan du lese om under planlagte kull. Emil er nylig øyelyst, UA og Lumen har time for øyelysing 5. desember.
Litt om treningene våre.
Lumen i fellesdekk med 6 andre hunder. Artig trening, hvor alle av forskjellig rase.
Lumen jobber med å få ned forventning. Hun har litt store ambisjoner når vi er i hallen, ikke at det egentlig gjør noe, men hun har noe lyd. Lyden er mest fremtredende under øvelser som inneholder bli. Når hun må sitte/ligge i ro over tid. (Piper). Kjede seg, ligger ikke for en welsh😅. Men også lyd om hun blir frustrert/ikke vet hva jeg ønsker, eller er overgiret. Jeg synes det vi har jobbet med har gitt bra resultater og det motiverer til videre trening, men jeg får nok ikke lyden helt bort i lp sammenheng. Når det er sakt, er det forventning skapt til hallen. Det er ganske annerledes ute. Når vi så jobber i hallen, er det på et lavere gir. Et gir som gir rom for å puste med magen og tenke seg om. Øvelser som er rolige.
Lumen i sitt ess💗
Optimalt sett skulle Lumen vært i gang en time før alle andre, eller fått en god runde med terrengsøk før lp trening. Jeg tror mange ikke skjønner arbeidskapasiteten til spanielen. Når jeg står ved bilen og Lumen nekter å hoppe inn. Ja, da får jeg kommentarer som; Hun er sliten nå🙈😆. De skulle bare visst, det er det motsatte som gjør at bilen er et dårlig alternativ for Lumen. Når vi skal dra ut og når hun er sliten, ja da hopper hun velvillig inn😃
Lumen har fokus på rovfugl som segler over oss.
Ute øver vi en del på å flytte fokus. At øvelsen rio(s) inneholdt så mye, var jeg ikke klar over. Men det å kunne flytte fokus, bryte av spotten til en apport for noe annet. Enten innkalling, over på annen apport eller gå fra apporten og over i en annen øvelse. Jeg har lært mye etter at jeg begynte med retriever arbeid, lest og trent sammen med andre. Uansett rase, retriever treninger er bra og inneholder mange gode og nyttige øvelser for alle.
Øvelser jeg trener med Føyka:
Jaktfot, (som å gå pent i bånd uten snus i bakken)
Lp fot
Sitt på fløyte
Nærsøk fløyte
Innkalling fløyte
linjetrening i mange varianter
Sitt og bli
Dirigering – lenger ut, høyre og venstre
Ikke bytte apport
Dekk, dekk og bli
Innkomst
Apport og avlevering
Det viktigste av alt, mye ro, i alle situasjoner
Føyka 6 mnd.
Mest av alt har Føyka hatt det veldig fritt, fått gå løs hele tiden og nesten aldri vært i bånd annet en under trening. Vi har vektlagt fremkommelighet i terreng, forsering av bekker og bygge en sterk og smidig hund. Å holde vekten hennes var i starten et kunststykke😅, men fra hun var 4 mnd, har vi klart det ganske bra synes jeg og vi fant balansen mellom foring og godbiter. Nå er hun passert halvåret og var da 20,3 kg. Ikke for stor og ikke for liten, men perfekt. Nytt tannsett er selvsagt på plass og vi beveger oss inn i unghundtiden med kjønnsmodning og det hele. Blir spennende!
Føyka blir lagt merke til hvor en hun er. Enten det er på besøk hos andre eller på treninger. Hun er så mild, utstråler hengivenhet, glede og willing to pleace. Hun har et oppsyn som både beveger og fanger de fleste. Jeg er fortapt i denne vakre sjelen av en hund 💗.
Mange sier jeg har vært flink med valpen. Det er selvsagt veldig hyggelig. Jeg gjør så godt jeg kan. Men alle skal vite at i Føyka ligger det kvaliteter fra vuggegaven, som jeg har fått helt gratis. Jeg føler på ansvar for å ivareta dette videre i henne, på best mulig måte.
Film fra linjetrening for en ukes tid siden. Det er moro når vi nå er kommet dit hvor vi kan lage oppgaver som går på minnebilde og begynne variasjon av tid. Her er første gang vi sender på linje etter minne.
Jeg har og har fortsatt tanker om hvorvidt vi skal prøve oss videre på jaktprøver. Det er nemlig et par ting jeg må ta stilling til.
Dersom jeg skal fortsette jobben med Lumen mot jaktprøve, betyr det at jeg ikke kan slippe henne løs når jeg går tur. Jeg kan bare slippe henne når jeg trener med henne. Når jeg trener med Lumen i søks setting, kan jeg ikke ha Føyka med, for det lager for mye forstyrrelser både for meg og Lumen.
Vi må også sette inn trening for å få en pålitelig ro i oppfulgt. Om jeg gjør en hederlig innsats å får en stødig Lumen i sitt på: Kommando, fløyte, objekt i luften og skudd, så er vi klar for å trene med fugl. (Vi er for så vidt godt på veg i disse momentene). Da må jeg oppsøke treningsmulighet for det. Det blir langt å reise og det blir dyrt.
Jeg har allikevel latt henne løpe løs på noen turer. Jeg klarer ikke helt la være å la henne få utfolde seg fritt og søkende. Hun elsker å løpe, søke og plutselig kommer det noen kvepp også og hvem vet, kanskje var det et ekorn, men det kan også være fugl. Det er dette som er dumt i forhold til jaktprøver. Om hun får støkke fugl, for langt unna, ruse etter, bjeffe så har vi ingen verdens ting å gjøre på noen jaktprøve. Så den avgjørelsen må tas.
Du kan ha en god jakthund, uten at du nødvendigvis har en god jaktprøvehund. Har du en god jatprøvehund, vil du alltid ha en god jakthund.
Jeg har valgt å ta en liten pause fra det hele og ha fokus litt tilbake på enkle Lp øvelser og vi har også gått noen jordespor siste dager. Lumen er god i sporet! Hun er spornøye, og i dag fikk hun også 4 pinner i sporet. Naturpinner som jeg klippet med meg i dag. Skal ikke skryte på oss at det bare var Lumen sin heder at vi fikk 4 pinner med hjem, på den første og siste var hun flink. De to andre ville hun forbi og det gjordet til at jeg la inn litt trening på markering i sporet. Det var nok derfor hun markerer fint på siste pinnen. Lumen er sporsugen og elsker å gå, sporet i seg selv er drivkraften, selvsagt også de små depoene med et par tre fòrkuler, samt slutten som i dag var en plastboks med pølse. Sporet i dag var et par timer gammelt og ca 600 m.
Om vi velger å legge alt rundt jaktprøver på hylla, har vi nok av andre ting og trene på, mulighetene er mange. Lumen er en avlstispe, hun skal ha sitt andre kull til våren som kommer om alt går etter planen. Men det er viktig for meg at Lumen har et godt og innholdsrikt liv, også utenom å være avlshund.
Føyka er en solstråle. Jeg er fortsatt like begeistret for henne. Vi øver små momenter og kontakt. Vi oppsøker litt utfordrende terreng og andre småting, men for det meste er hun med rundt og må lære seg å vente. Hun finner alltid roen og lar seg ikke berøre av andre hunder som gneldrer, bråker eller trener.
Neste uke starter treningene våre opp i hundehallen. Det gleder jeg meg til! Mye spennende som skjer i hundeklubben også. Kanskje vi får mulighet for å trene inne i ridehall også i viner. Vi får se…
Det har vært og er mye trening av Lumen om dagen. Jeg har jobbet mot et tettere søk og bedre samarbeid. Med det så ønsker jeg større fokus mot meg, enda mer lydhør på fløytesignaler, spesielt på snu og kom. Jeg føler vi har hatt fin fremgang. Vi har hatt litt flaks også, med et par erfaringer i terreng. Lumen har hatt flere gode dager på jobben, og jeg håper det fortsetter sånn. Det kjennes i alle fall godt å flyte litt på den følelsen.
Når vi nå stiller til start på jaktprøve, er det for å lære og erfare, få tilbakemeldinger og se på det som en privat time for både meg og Lumen. Det kommer til å bli en artig høst, med nye opplevelser og mye læring.
Lumen er påmeldt flere jaktprøver denne høsten. Kampen om plassene er stor og det foretas loddtrekning om deltakerplass. Vi har fått tilbakemelding om plass på prøven som Agder skal gjennomføre. Så blir det spennende å se om vi får plass på de øvrige.
Fra noe av apport treningen, det ligger en film på Instagram. Følg link under⬇️
Det er hektisk med valp og Føyka fremstår omtrent som på bilde under 😂
Føyka er med på alt mulig rart og er i gang med retriever treninger.
Føyka er gått fra kallenavnet gullklumpen til Turbo Føyka, piraja, haien osv…
Føyka er en naturapportør. Hun tar alt! Å da mener jeg alt fra metall til fugl. Hun bærer å løper rett hjem med alt hun blir introdusert for. Her har jeg en kvalitet som jeg må prøve å ivareta på best mulig måte. Hun har fått gjort seg noen erfaringer nå, som er gull å ta med seg videre på vegen. Vi har startet litt med sitt og bli og nærsøk treningen. Vi trener på ro rundt dummy. Rog og respekt. (Respekt for apportobjektet). Det blir ikke mer kasting. Det blir å gå rolig, for utlegg av apport og så dreie fokus. Så skal hun få være eksplosiv på veg hjem.
Nærsøk signalet begynner hun å få en forståelse for. Det er moro. Det skal vi bygge litt videre på og jeg gleder meg til videre treninger i retriever klubben.
Det er veldig mye lille Føyka skal lære, jeg blir litt matt om jeg tenker på det😅🙈. Men vi tar litt om gangen og vegen blir til mens vi går.
Boken The Balance har havnet på stuebordet og jeg leser litt i den. Det er å regne for selve bibelen blant retrieverfolket. Der står utrolig mye bra! Det får meg også til å reflektere litt over treningene, gir ideer og forklaringer. Det er ikke alt jeg behøver være enig i, men det aller meste er godt stoff.
Føyka har gått sine første spor, pølsespor på grus. Jeg velger grusbaner å gå på for to grunner. Den ene er at det blir ikke på noe måte assosiert med retriever arbeidet og den andre er at jeg har god erfaring med den innlæringen fra før. Legger jeg et grunnlag for sporarbeid nå, så har vi noe å bygge videre på senere om vi har lyst til det.
Link til instagram hvor Føyka fikk «leke» seg litt med fugl, som ble brukt til trening av Lumen⬇️
Det ble for mye for den lille kroppen.
