Kennel Moontorg

En stund siden sist jeg skrev her.

Jeg har og har fortsatt tanker om hvorvidt vi skal prøve oss videre på jaktprøver. Det er nemlig et par ting jeg må ta stilling til.

Dersom jeg skal fortsette jobben med Lumen mot jaktprøve, betyr det at jeg ikke kan slippe henne løs når jeg går tur. Jeg kan bare slippe henne når jeg trener med henne. Når jeg trener med Lumen i søks setting, kan jeg ikke ha Føyka med, for det lager for mye forstyrrelser både for meg og Lumen.

Vi må også sette inn trening for å få en pålitelig ro i oppfulgt. Om jeg gjør en hederlig innsats å får en stødig Lumen i sitt på: Kommando, fløyte, objekt i luften og skudd, så er vi klar for å trene med fugl. (Vi er for så vidt godt på veg i disse momentene). Da må jeg oppsøke treningsmulighet for det. Det blir langt å reise og det blir dyrt.

Du kan ha en god jakthund, uten at du nødvendigvis har en god jaktprøvehund. Har du en god jatprøvehund, vil du alltid ha en god jakthund.

Jeg har valgt å ta en liten pause fra det hele og ha fokus litt tilbake på enkle Lp øvelser og vi har også gått noen jordespor siste dager. Lumen er god i sporet! Hun er spornøye, og i dag fikk hun også 4 pinner i sporet. Naturpinner som jeg klippet med meg i dag. Skal ikke skryte på oss at det bare var Lumen sin heder at vi fikk 4 pinner med hjem, på den første og siste var hun flink. De to andre ville hun forbi og det gjordet til at jeg la inn litt trening på markering i sporet. Det var nok derfor hun markerer fint på siste pinnen. Lumen er sporsugen og elsker å gå, sporet i seg selv er drivkraften, selvsagt også de små depoene med et par tre fòrkuler, samt slutten som i dag var en plastboks med pølse. Sporet i dag var et par timer gammelt og ca 600 m.

Om vi velger å legge alt rundt jaktprøver på hylla, har vi nok av andre ting og trene på, mulighetene er mange. Lumen er en avlstispe, hun skal ha sitt andre kull til våren som kommer om alt går etter planen. Men det er viktig for meg at Lumen har et godt og innholdsrikt liv, også utenom å være avlshund.

Neste uke starter treningene våre opp i hundehallen. Det gleder jeg meg til! Mye spennende som skjer i hundeklubben også. Kanskje vi får mulighet for å trene inne i ridehall også i viner. Vi får se…

Nei, det har ikke skjedd noe spesielt i treningen min. Lumen er fortsatt ikke helt til å stole på😅 i Rios. Men vi var påmeldt da avd. Telemark avholdt sin prøve 9. september. Siden jeg ikke hadde lange vegen lot jeg pm stå og stilte opp. Det var bra, for på denne dagen tok Lumen sin første premie. Vår 3 jaktprøve ga 3 pr. i BK klassen.

Vi gikk også denne gang ut i gruppe på fire. Det var full pm. 8 stk. og vi var i gruppe to. Vi gikk ut ca. 12.30 og var ute i 4 timer. Vi hadde start nr. 7, altså nest sist. Søket vårt ble delt i to. Vi gikk først ca. 15 min uten at vi kom i fugl. Jeg er enda mer fornøyd med søket til Lumen denne gangen. Hun holder god kontakt, holder seg godt innenfor rødsonen og viser tydelig signaler når hun kommer i vitring. Lumen fremstod også mer selvsikker i søket sitt.

På tampen av andre slippet da dommer har tenkt å stoppe oss, skjer det noe. Lumen får opp farten og viser tydelig tegn til at her her det noe. Hun følger ferten et stykke, på ca 10 m avstand til meg. Hun løper på en fjellkant, etter en «løper» og titter bort på meg for å hode seg oppdatert på min posisjon. Da letter Orrhanen, ut fra kanten. Jeg ser den og tankene raser gjennom hode. Var den ikke stor nok, eller så ikke skytter? Her er jeg lammet et sekund til skuddet går. (Utrolig hva man rekker å tenke på kort tid). Da er det bråstopp på Lumen og jeg fløyter. Lumen er fast!

Innkallingen fra Rios stedet og Lumen er koblet. Fra da er det kast apport igjen. (Prøve uten felling). Jeg satte Lumen i søk igjen og etter et øyeblikk kom nytt skudd og fuglen faller. Lumen er rett foran meg da fuglen lander 5 m foran henne igjen. Jeg fløyter, her var det litt dårlig bremser. Men, hun sitter og jeg kan be henne apportere fuglen hjem. Noe hun gjorde fint som bare det💗

Jeg har bestemt at vi frem til neste år skal prøve å få på plass en pålitelig fasthet i fugl og skudd. Dersom vi klarer det, skal vi gå flere prøver. At hun rasa litt mot apporten, tar jeg ikke så tungt, for det er egentlig vårt glansnummer.

Vi opplever, det er sant det som det sies: Alt kan skje…..

I helgen stilte jeg og Lumen på vår aller første jaktprøve og vi har hatt en fantastisk men slitsom helg.

Vi var 8 påmeldt begge dager og det var også reserveplass som ble oppfylt begge dager. Vi ble delt i grupper på 4. Første dagen var vi i siste gruppen og gikk ut med dommer og to skyttere i 13.tiden. Hele 7 fugl ble løftet på vingene av gruppen vår. Lumen var en av dem som kom i fugl. Etter 6 min søketid tok hun opp en orrhane. Det ble heftig for Lumen og hun satte rakettfart etter. Alt av Rios trening og fløyte nådde ikke gjennom. Det var såpass sterkt at hun brukte litt tid på å komme tilbake også. Fertgrop skulle også sjekkes nøye før hun tok seg sammen og kom inn. Lumen hadde dages største seiersfest og egenbelønning🙈😅🥳.

For vår gruppe kom ingen av hundene i fugl denne dagen. Jeg for min del synes det var bra, fordi jeg så jo dagen før hvordan det gikk. Dessuten trenger Lumen å jeg å jobbe med søket i prøvesituasjon. Med det så mener jeg på settingen og rammen i arbeidsoppgaven. Det at vi har tre andre hundeekvipasjer ganske nært innpå. Det er dommer som går i min rygg og vi har skyttere på hver side av meg. Dette er en helt ny situasjon for Lumen.

Jeg er godt fornøyd med søket hennes. Hun fikk jobbe tiden ut som er ca 40 min i begynnerklassen. Lumen mangler noe fart, det ble litt lite tempo, til gjengjeld dekker hun området godt og er nøye i det hun gjør. Avstanden til meg var helt perfekt, og vi hadde bra lydighet om du ser bort fra lørdagens rios. Jeg tror at tempo vil ta seg opp med mer erfaring i situasjonen. Når vi er alene så er tempo der det skal være. At det var et nytt og fremmed terreng kan også vike inn. Alt i alt veldig fornøyd med søket hennes. Og ikke minst, det vi gjorde mest av prøvedagene – å gå i følge. Her fikk jeg betalt for innsatsen jeg har gjort i sommer på å gå pent i bånd. Lumen var en drøm å ha med seg ut ❤️

Noe av det aller hyggeligste er å treffe så mange nye mennesker. Hundefolk på sitt beste, jeg storkoser meg og føler meg virkelig hjemme i settingen. Arrangøren var fantastisk, med en knirkefri gjennomføring og premier og påskjønnelser til alle. En knall fin helg! Tusen takk til Spanielklubben avd. Agder 🤩

Det har vært og er mye trening av Lumen om dagen. Jeg har jobbet mot et tettere søk og bedre samarbeid. Med det så ønsker jeg større fokus mot meg, enda mer lydhør på fløytesignaler, spesielt på snu og kom. Jeg føler vi har hatt fin fremgang. Vi har hatt litt flaks også, med et par erfaringer i terreng. Lumen har hatt flere gode dager på jobben, og jeg håper det fortsetter sånn. Det kjennes i alle fall godt å flyte litt på den følelsen.

Når vi nå stiller til start på jaktprøve, er det for å lære og erfare, få tilbakemeldinger og se på det som en privat time for både meg og Lumen. Det kommer til å bli en artig høst, med nye opplevelser og mye læring.

Fra noe av apport treningen, det ligger en film på Instagram. Følg link under⬇️

View this post on Instagram

A post shared by Monica Torgersen (@kennelmoontorg)

Det er hektisk med valp og Føyka fremstår omtrent som på bilde under 😂

Nærsøk signalet begynner hun å få en forståelse for. Det er moro. Det skal vi bygge litt videre på og jeg gleder meg til videre treninger i retriever klubben.

Det er veldig mye lille Føyka skal lære, jeg blir litt matt om jeg tenker på det😅🙈. Men vi tar litt om gangen og vegen blir til mens vi går.

Føyka har gått sine første spor, pølsespor på grus. Jeg velger grusbaner å gå på for to grunner. Den ene er at det blir ikke på noe måte assosiert med retriever arbeidet og den andre er at jeg har god erfaring med den innlæringen fra før. Legger jeg et grunnlag for sporarbeid nå, så har vi noe å bygge videre på senere om vi har lyst til det.

Link til instagram hvor Føyka fikk «leke» seg litt med fugl, som ble brukt til trening av Lumen⬇️

View this post on Instagram

A post shared by Monica Torgersen (@kennelmoontorg)

August er mnd jeg har satt av til å holde kurs. Det er alltid moro og jeg kjenner at det gir meg masse å se at deltakere responderer så bra på formidlingen og får til ting i praksis. Vi startet opp med valpekurs 5. aug. Jeg elsker valper. Det er små blanke ark som vi skal fylle på med masse gode erfaringer og treninger.

Innimellom får hun servert forkuler ute, slik at hun må søke dem opp. Når dette pågår står jeg og fløyter søksignal. Så hun etter hvert forstår – at signalet betyr nesa i bakken begynn å let der du er. Har jeg forstått det rett er dette hva de kaller nærsøk i retriever arbeid. Søk nært der du (hunden) er.

Jeg kan ikke så mye om retrieverarbeid enda, man håper på å komme med i en treningsgruppe nå ila august for å se, lære og praktisere.

Når Føyka er ny ladet, har energi i kroppen, eller får tokekak prøver jeg bruke energien på noen konstruktive øvelser som byttelek og nærsøk, men………

Til uken har jeg tanker om å starte sporopplæring med Føyka. Da blir det pølsespor på grusbanen. Jeg vil gjerne legge dette grunnlaget for henne nå tidlig, slik at vi kan ta det opp siden dersom vi vil drive mer med spor.

Sitt, dekk osv…, det har hun ikke snøring på hva er enda.

Niclas er blitt en dreven mann i utstillingsringen og da han tilbød meg litt trening, takket jeg gladelig ja til det. Jeg tenker det er lurt å lytte til en som kjenner eksteriør fremvisning av rasen godt.

Merete & Margit er gode venner av meg. Jeg var forloveren til Merete, da de giftet seg for 19 år siden. To damer som har holdt på med hund hele livet, og det var jo selvsagt i hundemiljø vi ble kjent.

Jeg skal ikke nevne meritt listene deres. Da ville posten bli for lang. Det som er verd å nevne er at Margit har vært NRH instruktør i 35 år, de driver Kennel Bøjentan’s og er oppdretter av Petit basset griffon vendeen og Bayersk viltsporhund. De har også Jämthunden Veng. I dag er det jakt, blodspor, viltspor og ettersøk som gjelder for dem begge to.

Ved siden av å være jegere gjør de en fenomenal innsats som ettersøk ekvipasjer. De har ettersøk for skadet vilt ved skadeskyting og påkjørsler over store deler av Telemark. De er også begge autoriserte dommere. Dette har de drevet med i ca. 25 år. Når vi er på besøk vet vi aldri, plutselig er de borte og ute på oppdrag.

Når jeg da overlater innlæring av blodspor til Margit & Merete for Marie og Tila – vet jeg de er i de aller beste hender og får profesjonell instruksjon og veiledning.

Jeg synes det er utrolig moro at Marie har fått samme interessen som meg og er så ivrig i alt hun gjør. Det å trene de hundene hun har, være innom litt forskjellig. Det gir en enorm læring, noe som hun for alltid vil ha med seg videre i livet. Å få god instruksjon er helt avgjørende når du starter med noe nytt. Å bygge sten for sten, tilegne seg kunnskap, prøve og feile. Det må vi alle sammen.

En kveld Marie kom hjem, hadde hun kjørt på en trost. Den ble lagt på kjøla over natten og gjorde dagen etter nytten som objekt i luften i rio treningen. Den ble også apportert av hele tre spaniel. Så aldri så galt så godt for noe. Vi bruker det vi har😀

Om Føyka var litt avventende til andre raser når jeg fikk henne er dette så godt som borte nå. Hun er fortrolig med det meste. Jeg har aldri hatt en så enkel valp noen gang. Jeg er så imponert over henne at jeg er nesten ordløs❤️. Hun sover i fremmed hus, i fremmed bur og natten gjennom uten et knyst. Det er bare noe! Miljø sterk er hun, sover mye, finner fort roen selv, matglad, leken, er enkel å få oppmerksomhet fra og ja…. perfekt!

Jeg har blitt spurt om hvorfor jeg har skaffet meg labrador, det kan jeg gjerne svare på. Jeg kan også si hvorfor jeg skaffet meg welsh. Det som er greia er bruksområdet og hva vi skal bruke hunden(e) våre til – utover familiehunden.

Jeg har funnet tilbake til gleden med å trene hund noe jeg kan takke Lumen for og jeg har kapasitet til å ha mer en bare en hund.

Jeg har trent Lumen i snart tre år og vi har oppnådd mye av det som var målsetningen og vi skal fortsette å trene sammen Lumen og jeg. Lumen er jo prinsessen min og er under huden min❤️. Vi er blitt et team jeg og Lumen. Lumen har blitt en enpersons hund. Det er bare meg som gjelder.

Jeg har sakt flere ganger, at dersom jeg hadde lagt like mye trening i en type brukshund, så tror jeg vi hadde vært på et annet sted.

Å trene en welsh har og er ikke så rett frem som jeg kanskje trodde når jeg startet med rasen. Dette har jeg skrevet om før og jeg står fortsatt fast på det samme som jeg skrev for snart tre år siden. Du kan lese det her om du vil.

Å trene Lumen har lært meg og lærer meg, så utrolig mye og hun har gitt meg en bredere forståelse av hundetrening. Samtidig har det vært mye nytt å sette seg inn i og lære for meg, om trening mot jaktprøver. Det sier seg selv at det er en lenger veg å gå, når man ikke har erfaring.

Min første welsh ble kjøpt da jeg var blitt alene med tre barn og etter følgende kriterier: En livlig hund, som kunne være med på det meste. Som var glad i alle og som alle kunne passe og ha glede av. En hund som jentene mine kunne gå kurs med og ha med seg om de ville. En hund som ikke veide mer en 20 kg, en hund som ikke hadde særlig forsvar og vakt. En hund som i det store bilde er frisk, har en sunn kropp og god energi. Først og fremst som familiehund ble Tila kjøpt. Welshen oppfyller alle mine kriterier og en bedre familiehund tror jeg ikke finnes❤️

Vi er påmeldt vår aller første jaktprøve noen sinne denne høsten. Der skal vi gå å kose oss med lave skuldre og ta det som en privattime, med tilbakemeldinger på hva vi må dra hjem og trene mer på. Selv om Lumen tidlig ble kvalifisert for å starte på prøve, var hun allikevel ikke i nærheten av å være klar. Derfor har vi ventet så lenge. Nå er hun voksen og har mer trening i kroppen.

Etter to uker med Føyka tor jeg det er helt sant at

Labradors are born half trained😅

Vi fortsetter med miljøtreningen i denne viktige tiden av Føykas liv. Når august kommer blir det mer trening for både Lumen og Føyka. Jeg skal også holde to kurs i august mnd. Et valpekurs og et hverdagslydighetskurs for klubben vår. Det blir en travel august mnd🐶🐕

Jeg hadde planen klar for Føyka om hvordan vi skulle gjøre det her hjemme. Det er mye for en liten tass og flytte inn sammen med tre voksne ukjente hunder. Så Føyka fikk ikke hilse på noen av dem første timene. Hun fikk etter hvert hilse på en om gangen.

Ellers har jeg delt av huset, slik at Føyka ikke behøver forholde seg til de voksne hundene her hjemme enda. Det fungerer veldig godt og gir henne den tiden og roen hun trenger. Nå skal det sies at hun er blitt veldig husvarm og det på kort tid. Men med denne løsningen så faller hun fortere til ro uten å bli overtrøtt og forstyrret av andre. Litt mer jobb for meg, men det tror jeg lønner seg på sikt og er godt for valpen.

På Føykas første tur i båt så hoppet hun på vannet😱. Jeg hadde skudd båten fra land og stod med ræva til å øset, da jeg hørte et plask. Å der svømte Føyka rundt. Ja hun hadde vest og det var veldig greit med et håndtak å få løftet henne opp igjen med. Det ble en mye mer brå vanntilvenning en jeg først hadde tenkt🫣. Føyka ble ikke skremt heldigvis, bare våt. Hun har vært ute og vasset litt etter dette, så får vi se da om hun legger på svøm før badesesongen er over. Men det har ingen hast, vi tar det i Føykas tempo.

Jeg har et konsept som heter Hund Hver Dag og det er et godt treffende navn. Jeg blir bare mer og mer fornøyd med akkurat dette navnet, for hos oss er det virkelig nettopp det! Hund hver dag.

Her kan du lese mer om Hund Hver Dag.

Det er vel ingen hemmelighet lenger – at om få dager flytter en ny liten hundevalp inn hos oss. Det er ei jaktlabrador tispe som skal hete Føyka.

Føyka er oppkalt etter en genser i serien villmarksstrikk. Så etter hvert må jeg ta strikkepinnene fatt, for jeg har ingen Føyka genser. Hun er på stamtavlen oppkalt etter en karakter i Midsomer Murders Sarah Barnaby.

Jeg henter Føyka søndag 9/7 og jeg gleder meg vilt til å bli kjent med henne. Dette er en helt ny rase for meg så det er også veldig spennende. Føyka er en frempå lita tispe som gjerne er der det skjer. Hun har også talent for å bære – har jeg blitt fortalt. Jeg har to ganger vært på besøk hos kennelen. En gang før valpene ble født og en gang da kullet var 4,5 uker.

Jeg har ikke lagt noen slagplan for hva Føyka skal bli når hun blir stor, veien blir litt til mens vi går. Men å drive med retrieverarbeid blir det helt sikkert.

Litt bilder og film fra treningsdager med Hilde

I helgen har jeg vært så heldig å fått passe Birk.

Birk er ingen hvem som helst, han har på kort tid for sin relativt unge alder oppnådd store resultater i utstillingsringen. N DK UCH SE U(U)CH

Birk har også bestått jaktanleggsprøve og han trenes jevnt i blodspor og er godkjent ettersøkshund!

Niclas og Birk har gjort en fremragende jobb og lagt ned en stor innsats med å nå disse resultatene.

De har også gjort seg bemerket i spanielbladet med bilder og artikler fra utstillinger de har vært på.

Jeg har jo kjent Birk og hans familie fra Birk var ganske liten og vi treffes som regel hver sommer, da de er nedover på hytten. Moro å se den mentale utviklingen hans fra ung til voksen hannhund.

.