Lumen er i rute. Hun vokser som hun skal og i går søndag var det 2 uker igjen til termin
Lumen begynner å få den karakteristiske pæreformen som kan indikere at hun venter et stort kull. Men jeg tar ingen ting for gitt. Mine tisper har det med å få «store» valper med høy fødselsvekt, så da sier det seg selv at de tar plass.
I dag har jeg gitt Lumen en aldri så liten under cut. Klippet bort pelsen – så matfatet skal være lett tilgjengelig for de små når de kommer. Det er også praktisk for Lumen og det blir mindre tover som kan lugge og gjøre vondt.
Her er magen til Lumen i dag. Rund og fin. Vi går noen lufteturer og hun er med rundt, men dagene består nå av mye søvn, mat og hvile. Hun er fortsatt spretten når hun vil, men rusler som regel i sitt moderate tempo og tar livet med stor ro.
Ganske snart skal vi sette opp valpekassen og gjøre klart for fødsel. Noe jeg er veldig glad for, er at Marie (min datter) kommer hjem den 10. april. Just in time – slik at jeg får assistanse når veene setter inn. Det går bra om jeg er alene, men jeg er også veldig glad for hjelp. Disse tispene føder av en grunn som oftest nattestid. Det kan noen ganger bli mange lange timer. Marie er en dreven jordmor som jeg stoler fult og helt på og derfor til stor hjelp.
Jeg gleder meg veldig nå til å ta imot de små. Bli kjent med dem og se dem vokse og utvikle seg i takt med våren ute. For valper er nesten som våren, en eksplosjon i utvikling dag for dag. En fantastisk tid å være valp på blir det også
En så lenge – om et par uker har vi fasiten.
Hun er snill, mild, følsom og har alt hva jeg kunne drømme om i en hund. Hun passer perfekt for meg. Føyka har god motor og fart i bena, hun elsker å apportere og har et ubetinget ønske om å gjøre sitt aller beste! Samtidig har hun en avknapp som nærmest gjør henne usynlig. Føyka er en hund som vekker oppmerksomhet med sitt vesen og jeg kunne solgt henne minst 10 ganger. Men nei, denne skatten er min
Ingen kommer frem i denne sporten uten hjelp av hverandre. (Litt som i bruks).
Det ble for mye for den lille kroppen.
. Men når vi føler «betalingen» er god nok og Lumen og jeg kjenner på flyt, mestring og samarbeid, da er vi i bobla vår. Det er disse følelsene som gjør det så verd å jobbe mot.
Vi gleder oss og er sendte på å møte de små nye welsh livene.
. Men også lyd om hun blir frustrert/ikke vet hva jeg ønsker, eller er overgiret. Jeg synes det vi har jobbet med har gitt bra resultater og det motiverer til videre trening, men jeg får nok ikke lyden helt bort i lp sammenheng. Når det er sakt, er det forventning skapt til hallen. Det er ganske annerledes ute. Når vi så jobber i hallen, er det på et lavere gir. Et gir som gir rom for å puste med magen og tenke seg om. Øvelser som er rolige. 
. De skulle bare visst, det er det motsatte som gjør at bilen er et dårlig alternativ for Lumen. Når vi skal dra ut og når hun er sliten, ja da hopper hun velvillig inn
