Vi er godt inn i 3 leveuke for valpene. Utviklingen er i rute. De ser, de hører og tannsettet er på full fart. En rivende utvikling som er like fascinerende hver gang. Lørdag, på dagen 3 uker startet vi med fast føde.
Lumen er enestående, hun er en flink, tålmodig og en god mor. Oppdragelsen er også i gang. Vi koser oss med de 7 små, som nå er uutholdelig søte🥰
Siden Lumen har vært drektig og nå er opptatt i morsrollen på full tid, har jeg fått trent en god del med Føyka. Jeg har hatt god hjelp av jentene mine som har stilt opp og vært kennelvakt. Det er gull verd. De er vant med alle rutiner og er vokst opp i valpekassen, så de er like drevne som meg. Det har gjort at Føyka har fått mer trening en hva jeg hadde regnet med.
Vi har hatt faste innendørs treninger ut mars og vi har vært på to kurs i retrieverjakt. Et kurs i februar med snøstorm og et kurs i mars hvor været var betraktelig bedre, men allikevel kaldt.
Føyka er fortsatt den enkleste i verden, hun er som fløte, eller en leirklump om du vil. Kan formes som man ønsker. Svært følsom og myk er hun og vil gjøre sitt aller beste. Hun bygger trygghet og selvstendighet for hver trening. Blir sikker i oppgavene sine som består av retrieverjakt øvelser.
Føyka har fått en super jaktfot, noe vi har trent på fra hun var bitte liten. Hun er stødig og god der. Føyka kan få litt overtenning når hun apporterer, som kan ende i slurvete avlevering. Av og til litt slapp i grepet, som gjør at hun innimellom mister dummy og må plukke den opp på nytt. Føyka er lynrask både ut og inn, løper det hun er god for. Super kvalitet! Lar seg ikke stoppe av hindringer, også en super kvalitet. Føyka er virkelig «flink pike», her er det meg som kommer til kort med kunnskap om hvordan jeg skal legge opp oppgaver. Men kurs hjelper, og vi har fått råd og tips videre på vegen.
Å trene ordinær lydighet med Føyka er også utrolig morsomt, lærer også her lynkjapt. (Både rett og galt). Men i lydighet handler det mye om å «dra opp» hunden i intensitet og det blir det motsatte av hva retrieverjakt handler om. Vi trener litt lydighet, men det er ikke på det felte vi legger ned mengdetrening. Jeg jobber med ro i hunden, holde hunden i balansen mellom å legge seg for å slappe av, for så å være på 100% i apportering. Ikke skape noe form for stress. En balanse kunst i ro, konsentrasjon og action. 0 – 100 og 100 – 0 er aktivitetsbildet. Det er mye venting i retrieverjakt.
Jeg prøver å tenke langsiktig i treningen. Få til gode avstander ganske fort. Noe av det vi må kunne er stopp på fløyte og sende hunden lenger ut, gi søksignal på fløyte, innkalling på fløyte, sende høyre og sende venstre på tegn og kommando. Samtidig må vi balansere mellom lydighet og selvstendighet.
I treningen med Føyka kjenner jeg på at jeg har kommet «hjem». Det kjennes godt, jeg har savnet denne type hund. (Selv om Føyka er noe helt annet en jeg noen gang har hatt før, med sitt myke og følsomme vesen). Samtidig gleder jeg meg til å begynne å trene Lumen igjen. Hun har lært meg så utrolig mye, er utfordrende å trene og jobber ikke for knapper og glansbilder. Hun er som meg, «svetter ikke uten å få betalt»😂. Men når vi føler «betalingen» er god nok og Lumen og jeg kjenner på flyt, mestring og samarbeid, da er vi i bobla vår. Det er disse følelsene som gjør det så verd å jobbe mot.
Jeg og Lumen skal pusle litt med rally treninger og om jeg finner det for godt, skal vi også spore. Søksarbeid må definitivt være en av de mest egnede aktiviteter en welsh kan gjøre. Jakt treninger har jeg skjøvet litt unna, men man skal aldri si aldri. Vi bør vedlikeholde og opprettholde det vi kan, for tenk om det blir en jakttur til høsten. Om Lumen ikke er en god prøvehund er hun allikevel en duganes god jakthund. Men en så lenge er Lumen full av hormoner og mamma på full tid, så det blir nok ikke trening på henne før i slutten av april, starten av mai mnd.
Våren/Sommerens plan med Føyka er å ta kvalifiseringsprøven, for så å starte i begynnerklassen (BK). Et litt hårete mål er å være med på unghundmesterskapet (mesterskapshelgen) til høsten i Rogaland.